Jeg skal skrive et essay
i vitenskapsteori og fristen for å levere en ideskisse kom
litt bardus på meg. Noe det har til felles med det fleste andre
frister jeg forsøker å forholde meg til :-)
Nå har jeg fått tenkt litt og tror jeg vil skrive
om formidling av forskning i lys av "open source". Dagens
forskningsformidling er, i det minste slik jeg kjenner den, preget av
at forskningen langt på vei foregår i lukkede rom. I det
minste i den forstand at man ikke forteller alt for mye om hva man
holder på med før dette publiseres. Det handler i
bunn og grunn om å levere "ferskvare" i de fora som per i dag er
meriterende. Nettopp hva som er meriterende er det jeg
ønsker å diskutere. I dag honoreres det produktet man til
slutt presenterer, mens selve prosessen blir underordnet. Dette har
etter mitt syn en rekke uheldige sider dersom siktemålet er at
forskningsprosessen skal være så effektv som mulig, i den
forstand at resulatene er viktigere for samfunnet enn hvem som faktisk
fremlegger dem. Problemstillingen er selvsagt langt fra triviell, men
jeg tror likevel dette kan være et tema som er godt egnet for et essay.
Forskning som "kollektivt gode"
I disse dager er det 20 år siden Richard Stallman postet et
innlegg om GNU ("GNU's Not
Unix") som etterhvert har fått stor betydning for det som senere
er blitt kjent som "Open Source". Tankegangen som ligger til grunn for
GNU har resultert i en rekke verdensomspennende prosjekt hvor et stort
antall mennesker samarbeider om programmerings - og
programeringsrelaterte oppgaver. Operativsystemet Linux og nettleseren Mozilla er trolig de mest kjente,
men et utall lignende prosjekter frontes gjennom Sourceforge. Kort fortalt er
fellesnevneren at sluttproduktet blir gitt gratis til brukerne, som
også kan videreutvikle dette, forutsatt at andre gis samme
tilgang og bruksrett som til den opprinnelige versjonen.
Programvare er en type produkt som blant annet karakteriseres av at
verdien (må ikke forveksles med salgsverdien) øker jo
flere utgaver som er i bruk. Kostandene ved å lage ekstra utgaver
er samtidig tilnærmet lik null, noe som gir programvare et
potensiale som det økonomene kaller et "kollektivt gode".
Kollektive goder kjennetegnes ved at en konsuments forbruk av
godet ikke begrenser andre konsumenters muligheter til å forbruke
det samme godet. Samtidig er et kollektivt gode ikke-rivaliserende
og ikke-ekskluderende.
Ideene bak Open Source har samtidig appell og påvirkningskraft
på en rekke områder i samfunnet. Et eksempel er Douglas
Rushkoffs bok Open
Source Democracy - How online
communication is changing offline politics. Rushkoff tar her til
orde for at selv-organiserende,
desentraliserte systemer hvor den enkelte føler at deres innsats
gir et bidrag til heltheten har betydning for hvordan vi tenker
omkring utviklingen av det moderne demokratiet.
Et moderne kunnskapssyn understreker at kunnskap er noe som best
utvikles gjennom prosesser der individet er en aktiv del av et faglig
kollektiv (se f eks Levende
Kunnskap og Forholdet
mellom kollektiv og individ i læreprosessar for noen kjappe
stikkord). Til tross for
dette favoriserer det nåværende systemet
individuell innsats framfor bidrag som er direkte rettet mot å
maksimere kollektivets samlede kunnskap.
Jeg ønsker med andre ord å problematisere og diskutere det
rådende systemet for vitenskapelig meritering og diskutere mulige
alternativ. Bakgrunnen er delvis en hypotese om at endringer på
dette området vil tvinge seg
fram uansett. Først og fremst på grunn av ulike
teknologier knyttet til Internett og deres direkte og indirkete
påvirkning på andre deler av sanmfunnet.
Human- og samfunnsvitenskapene kan sammenlignes med utviklingen
av programvare i den forstand at de er kunnskapsintensive,
samtidig som de primært jobber med "ideer" og
formidlingen av disse. Det kan være grunn til å tro at
størst mulig åpenhet rundt alle deler av en
forskningsprosess vil kunne øke den samfunnsøkonomiske
nytteverdien (blant annet er Reeds
lov er interessant i denne sammenhengen), på en måte
som er sammenlignbar med prosessene knyttet til utviklingen av
åpen programvare. Problemstillinger knyttet til individuell
meritering versus kollektiv / samfunnsmessig nytte er interessant
å diskutere. Hvilke incentiver oppmunterer i dag til faglig
innsats? Hvilke incetiver kan en se for seg i tiden fremover? Hva er en
ønskelig utvikling sett fra et samfunnsmessig ståsted?
Uten å ha referansene parat vil det opplagt være en rekke
interessante historiske paralleller knyttet til forholdet
mellom
individuell og kollektiv kunnskapsdannelse.
Et interessant apropos er kanskje Massachusetts Institute of Technology (MIT). For drøyt to år siden lanserte MIT sitt pilotprogram OpenCourseWare. Nå har universitetet i det stille lagt ut videoopptak av forelesninger for 500 ulike kurs (riktignok av en total på 2000) til gratis nedlasting over Internett.
03.10.03: Må huske å se nærmere på "Open content and value creation av Magnus Cedergren.
i USA, ville trolig min stemme gått til Howard Dean. Om ikke annet så på grunn av disse
7 punktene :
1. No one owns the Internet
2. Everyone should be connected
3. The Internet's value comes from its openness
4. The Internet?s openness should be promoted
5. The Internet is a democracy of
voices, not primarily a broadcast medium
6. The Internet is not perfectible
7. The Internet is just at the beginning
Historien om Open Source tok en ny vending med Linux og Linus'
berømte innlegg på comp.os.minix lista i 1991, men
Open Source er eldre enn som så: 20-års jubileet ble rundet
i helga. Den 27. september 1983 postet Richard Stallman et
innlegg om GNU ("GNU's Not
Unix") som etterhvert har fått stor betydning for Open Source.
På vegne av mange ... Nja det vet jeg vel egentlig ikke noe om, men jeg har i det minste hatt sans for argumentene om at vold vist i nyhetsmediene er vel så problematisk som den fiksjonsvolden vi serveres på film og i dataspill. Dette er sikkert dokumentert i andre undersøkelser også, men denne britiske rapporten gjør i alle fall en grundig jobb (les kortversjonen eller hele rapporten som PDF). Så vidt jeg kan se i farten tar ikke undersøkelsen opp problemstillinger om hvorvidt medievold er skadelig (for eksempel ved svekket evne til empati), men argumentet om at barn har vanskelig for å skille mellom virkelig og fiktiv vold synes å være svekket.
Det har selvsagt bare vært et tidsspørsmål
før dette måtte komme, IP-telefonen som
kommuniserer over trådløst nett. Sammen med tjenesten
som Telio
(se post
om dette mm) leverer må dette ha et potensiale, om ikke annet
så blant de som kommer inn under kategorien "early adopters". En ADSL-router
med trådløst nettverk har jo etterhevrt blitt
svært så billig, supplert med en skikkelig antenne kan du
snart starte din lokale teleoperatør.
Det neste produktet som nok ikke lar vente alt for lenge på seg
er en GSM- eller UMTS-telefon med støtte for W-LAN.
Avslaget om tildeling av ISSN-nummer til denne bloggen kom kjapt og (må
jeg innrømme) ikke helt overraskende. Nettsiden betraktes som en "kontinuerlig
oppdatert hjemmeside og ikke vanlig periodisk dokument. /../ ISSN Norge har
bestemt at hjemmesider (inkludert blog)ikke tildeles ISSN." Man har
bestemt seg og stenger døra. Akkurat det står ISSN-Norge fullstendig
fritt til å gjøre, men argumentet er etter min mening utrolig
tynt.
Problemet er at dersom en tar utgangspunkt i retningslinjene
for tildeling av ISSN-nettdokument ser en at "et nettdokument må
ha en felles tittel, være nummerert eller datert på en eller
annen måte og inneholde faglig stoff. URL-en må vise til selve
nettdokumentet og ikke til utgivers hjemmeside." Dette kunne
jo nesten gått for å være en definisjon av en "blogg".
Jeg sliter derfor massivt med å se hva som er forskjellen på
denne arkiverte
versjonen av bloggen (fra juni 2003) og denne redigrete "utskriftsversjonen"
av den samme nettsiden. Blir det et periodikum straks jeg tilbyr en utskriftsversjon?
Hva om utskriftsversjonen kun fås mot betaling, på papir? Ender
man med å gi A.J.
Liebling rett i at "freedom of the press belongs to whoever owns
one". Holder det dersom innholdet trykkes på glossy papir, i
farger? Det henger ikke helt på greip.
Slik jeg ser det snakker vi om et problem som kan minne om det Se og Hør
har skapt ved å definere seg selv som avis (mer
om dette). Man har definert et sett av kriterier, noen oppfyller kriteriene,
men kommer i konflikt med de intensjonene som den som har satt opp kriteriene
hadde da disse ble utarbeidet. I slike situasjoner må det endringer
til. Enten får ISSN-Norge endre kritereiene eller så bør
de begynne å godkjenne weblogger etc som "på en eller annen
måte inneholder faglig stoff". Slik reglene håndheves
per i dag innebærer det en undervurdering av det innholdet
som produseres for en gruppe viktige elektroniske medier, en situasjon
vi bør komme oss vekk fra jo før jo heller.
Jeg visste jo at det var ille, men...
I heftet Internasjonalt
forskningssamarbeid - Utfordringer og anbefalinger, utgitt av NHD
står det : "Norsk forskning utgjør mindre enn 0,5
prosent av den totale forskningen i OECD-området, mens analyser
tyder på at 99 prosent av produktivitetsveksten skyldes
FoU utført i utlandet."
Det trenger isolert sett ikke være så ille som det
høres ut, men når en i tillegg får vite at norske
forskningsbevilgninger øker minst i Norden samtidig som
den norske forskningen har lavere kvalitet enn den
forskningen som foregår i våre naboland skjønner
også jeg at det er grunn til å bli bekymret. I tillegg er
svært få utenlandske investeringer i Norge knyttet til
lokal kunnskap og kompetanse, noe som faller sammen med at norske
innovasjoner ikke blir kommersialisert i tilstrekkelig grad. Enden
på visa er at kun19 prosent av norsk eksport er
høyteknologivarer. Til sammenligning er tallene 60
prosent i Sverige og 51 prosent i Finland.
Det står med andre ord ikke særlig bra til i gamlelandet.
Har ment å skrive om dette en stund, men ender opp med å
slutte meg til Jostein Gripsrud. Han skriver i lørdagens DN: "Undertegnede
mener Se og Hør stort sett er et ganske uintelligent og rildels
uapetittlig blad med vulgært formulerte reaksjonære
meninger på lederplass. men dette gir ikke legimitet til en
ekstra skatt på denne publikasjonen som andre mdieprodukter med
uintalligent og uappetittlig innhold slipper. eneste farbare vei er
skattemessig lik behandling av alle trykte medier..."
Når det er sagt, hvilke argumenter står igjen for å
skille for eksempel en lydbok fra en tryk bok, eller en nettavis fra en
trykt avis. Hvorfor er det momsfritak på bøker mens du
betaler moms på filmateiseringen av boken når du
kjøper den på DVD elller VHS? Den eneste konsekvente
avgiftspolitikken vil etter mitt syn innebære at alle
medier som formidler et meningsinnhold bør behandles likt.
Det vil komme til å omfatte mye. For mye til at vi tar oss
råd til momsfritak. Jeg tror det fører oss i retning av
full moms på alle medier i et system med mer omfattende ordninger
for direkte støtte til "meningsbærende", norske medier.
I en bok med tittelen Open Source Democracy - How online communication is changing offline politics(også tilgjengelig som PDF) har Douglas Rushkoff har skrevet om hvordan 'open source'-bevegelsen påvirker samfunnet, på helt andre områder enn utvikling av programvare. Rushkoff mener at selv-organiserende, desentraliserte systemer hvor den enkelte føler at deres bidrag har betydning vil påvirke hvordan vi tenker omkring utviklingen av det moderne demokratiet. Boken er utgitt via Demos, en britisk organisasjon som interesserer seg for hvordan det polistiske systemet påvirkes og endres, blant annet gjennom kommuniksjonsteknologi.
Nokia har alltid vært flinke til å ligge i
forkant av hva
trendnissene vil ha. Kvaliteten på telefonene har jo vært
så som så, men det spiller ikke så stor rolle annet
enn i bedriftsmarkedet. Denne gangen synes jeg Nokia har vært
spesielt flinke og kommet opp med en produktserie knyttet til bruk av
bilder som vi neppe har spesielt bruk for, men som virker morsom og som
definitivt varsler en spennende utvikling.
Image Frame er
vel det straighteste produktet, en liten skjerm med ramme som kan vise
elektroniske bilder i stua eller på kontoret.
Image Frame SU-7 er en variant som også kan vise levende
bilder. Litt perifert vil jeg tro, men Nokia har neppe laget produktet
uten å ha tro på markedet. Større
tro har jeg på Kaleidoscope
som lar deg vise bilder til venner, men
slik at kun en person ser bildene av gangen. Prises den rett må
det bli en skuksess blant tenåringer. Min personlige favoritt er
imidlertid Medallion
I og Medallion
II, halssmykker som viser elektroniske bilder i 96x96 pikslers
oppløsning. Tøff. Sist,
men ikke minst Nokia
7600, en "telefon" som ikke lenger ligner særlig på det
vi forbinder med noe å snakke i. Om den er funksjonell som
telefon tviler jeg litt på, men det er neppe poenget heller.
Bilde-
og videofunksjoner på mobile enheter kan jo ha enkelte
uheldige sider, men jeg er først og fremst fascinert av hva
dette kommer til å bety for fotografiet som personlig utrykk.
Spesielt produkter som Medallion, men også Kaledioscope
gjør bilder til en del av den enkeltes identitesbygging på
en lang mer eksplisitt måte enn noe vi har sett tidligere.
Det er nok bare et tidsspørsmål før disse enhetene
utstyres med Bluetooth eller en tilsvarende teknisk løsning slik
at de kan kommunisere med hverandre. Se for eksempel for deg et
halssmykke som endres avhengig av hvem du møter, eller enda
bedre; endres etter hvor mange av dine venner (sammenligner med lista
som er lagret på SIM-kortet ditt) du til enhver tid har i
nærheten av deg. konseptet burde også egne seg for en
teknisk avart av speed-dating. osv osv
DELTA-senteret hadde en meget bra side på norsk om tilgjengelighet
til websider. Den fantes på denne adressen (http://www.delta.oslo.no/internett/WAI/retningslinjer.htm).
Problemet er bare at denne og tilhørende sider er borte. Nå finner
man i beste fall fram til Sosial og helsedirektoratets
nettsider hvor man beklager at man ikke har fått rotet med seg disse
nettsidene i en eller annen flytteprosess.
Heldigvis har Hufthammer sine sider
oppe
fremdeles :-) Sosdep. kunne i det minste spandert på seg
å legge ut en peker....
Denne uken ga Ryssdalutvalget
sin innstilling til ny universitetslov. Den er det mange som av
forståelige grunner ikke
er særlig happy med, men det skal jeg la ligge for denne
gang. Jeg heftet meg i stedet ved Morgenbladets
artikkel der et av utvalgsmedlemmene, Rigmor Austgulen, forteller
at"? Den
juridiske språkmakten gjorde det svært problematisk å
sitte i utvalget" og "
? Jeg har aldri tidligere merket det så klart at det
språket som
gjelder kan være et demokratisk problem. Vi kom opp i
juridiske
diskusjoner som det viser seg at fagfolk faktisk strides om. Men vi
fikk høre at dette var spørsmål som var avklart
innen jussen. Etterpå
fikk vi høre av andre jurister at dette er slett ikke avklart."
Jeg forstår begrunnelsen for fagspråk, kanskje
særlig innen jussen, men det gir ingen unskyldnig for å
utrykke seg krøkkete. Ethvert fag har sine termer som "definerer
fagets egenart", men som også bidrar til å gjøre
tverrfaglig arbeid adskillig vanskeligere enn hva det burde vært.
At høyst oppegående folk har problemer med å
skjønne hav jurister egentlig snakker om er dessverre bare et av
mange eksempler på det.
Ikke helt enkelt dette her, men jeg håper jeg har fått med
meg det vesentligste. Sikkert er det i alle fall at EU-parlamentet
vedtok direktivet som gjør det mulig å
patentere datarelaterte oppfinnelser, dog med en del tillegg
som skal forhindre patentering av ren programvare.
Bakgrunnen for arbeidet med direktivet har vært et ønske
om å lovfeste europeiske patentkontors praksis med å gi
patent til datarelaterte
oppfinnelser. Siden 1978 skal det være gitt 30.000
programvarepatenter i europeiske land.
Motstanden mot direktivet har først og fremst vært
begrunnet av en frykt for «amerikanske tilstander». Det vil
si; at det skal bli
mulig å ta patent
på en idé eller et fenomen og at man dermed overlater
tvistesaker omkring et patents gyldighet til rettsystemet.
Direktivet tillater ikke patent på forretningsideer,
matematiske metoder eller lignende. En sentral formulering er "data-implementert
oppfinnelse", noe som
forstås som en oppfinnelse som kun fungerer ved hjelp av en
datamaskin, et datanettverk eller andre former for programmerbare
innretninger samtidig som en eller flere ikke-tekniske
egenskaper skyldes ett eller flere dataprogrammer. For at en slik
oppfinnelse skal være patenterbar må flere kriterier
være oppfylt: Oppfinnelsen må innebære en
ikke-triviell nyvinning som har et klart
teknologisk preg samtidig som det må
kunne ha en klar anvendelse.
Direktivet sier også at det ikke skal være lov
å avslå bruk
av patentert teknologi når dette er nødvendig for å
kommunisere mellom to adskilte datasystemer, en formulering
som kan oppfattes som et redskap for å tvinge
store aktører til større åpenhet omkring sine
programmeringsgrensesnitt.
I en orientering til pressen understrekt saksordføreren at
EU-parlamentet i praksis har
omskrevet det opprinnelige utkastet fra EU-kommisjonen, et tegn
på at parlamentet og kommisjonen er på kollisjonskurs. Det
er derfor sansynlig at kommisjonen vil avvise vedtaket slik at det i
"beste" fall går lang tid før dette nedfelles i
medlemslandenes lovgivning.
Les mer i IT-avisen
og Digi.
ISSN (International
Standard Serial Number) er et system for å identifisere
periodiske publikasjoner, også elektroniske,
på samme måte som ISBN
tildeles publikasjoner som kommer ut én eller noen få
ganger. Den norske ISSN-avdelingen har imidlertid valgt å
definere en blogg som en "kontinuerlig oppdatert hjemmeside og
ikke vanlig periodisk dokument" (jmf andresjas
forsøk på å registrere sin blogg for et
års tid siden). Jill
slapp gjennom nåløyet fordi hun som vanlig var
først ute :-)
På siden som gjelder ISSN til
nettdokument skriver ISSN Norge: "Fordi
nettdokument er så flyktige og i så stor forandring, er
restriksjonene
for tildeling av ISSN noe større for publikasjoner på
Internett enn for
trykte dokument." Senere: "Et
nettdokument må ha en felles tittel, være
nummerert eller datert på en
eller annen måte og inneholde faglig stoff. URL-en
må vise til selve
nettdokumentet og ikke til utgivers hjemmeside." Ut fra
denne teksten er det vanskelig å forstå at en blogg med
hovedsaklig faglig innhold, definert tittel, datering og permanente
lenker ikke oppfyller kriteriene for ISSN. Etter å ha sett
artikkelen Compatibility
of Weblogs and ISSN (via Zeldman)
er jeg enda sikrere på at dette er en god sak.
Tror sannelig jeg skal søke....
Skype er P2P-programvare som gir
kryptert telefoni over IP. Programvaren
er lastet ned over 600.000 ganger i løpet av noen få uker.
At det er de samme folkene som utviklet
fildelingstjenesten KaZaA som står bak Skype borger kanskje for
at her snakker vi om en ny "killer-application". Kortversjonen om teknologien
bak er et greit sted å begynne, deretter kan du kikke på en
litt mer teknisk
introduksjon til P2P-telefoni.
Skype hevdes å fungerer smertefritt, også gjennom
brannvegger og routere. Programvaren presenterer brukerne for en liste
over hvilke
av deres personlige kontakter som til enhver tid er online.
Kombinasjonsløsnninger av P2P-telefoni, instant messaging og
tjenester ala iChat kan
dermed høres ut som en interessant videreutvikling.
Foreløpig kan Skype kun kommunisere til andre kienter tilknyttet
et IP-nettverk (internett), men dersom utbredelsen blir
tilstrekkelig kan det ikke være lenge til noen tilbyr en kobling
mot det eksisterened telefonnettet. Det finnes allerede
aktører som tilbyr lignende tjenester mot betaling. Vonage er et amerikansk eksempel.
Jeg forventer et tilbud fra min bredbåndsleverandør i
løpet av noen uker :-)
25.09.03: Joda, jeg er bare ikke helt oppdatert. Telio er
et norsk selskap som allerede tilbyr en kobling mellom IP-telefoni og
det ordinære tele nettet. Dersom du har fast tilgang til
internett (i prakisis ADSL for de fleste privatperoner) kan du ringe
så mye du bare vil for en månedlig avgift
på 159,- kroner. Du må altså ha bredbånd for
å kunne bli kunde, noe som fort koster deg 3-400 kroner i
måneden, men deretter stilles det ingen krav til de
telefoner du ringer eller mottar samtaler fra. For samtaler
til utlandet er de første 100
minutter hver måned helt gratis.
Trådløs telefoni over W-LAN blir vel det neste. En
kombinasjonen av en liten bærbar "PC" og en Bluetooth-kobling mot
mikrofon / headset burde gjøre susen.
25.09.03: Takk til Morten
for tips om denne artikkelen i
Digi. Her beskrives SIPphone
som kan kobles direkte til en vanlig Ethernet-kabel. Telefonen
konfigurerer seg selv straks den
merker at den har et signal og kan brukes uansett hvor det koples til
Internett. Apparatet kan brukes fra innsiden
av brannmurer, og benytter dynamisk IP-adressering.
Haken er foreløpig at en SIPphone bare kan brukes mot andre
SIPphoner, men det kan jo likevel være kjekt dersom
slekt/venner/kjæreste bor noen hundre mil borte. 130 dollar for
to apparat er ikke akkurat avskrekkende.
med ett ble jeg så avsindig lei
av å sitte her foran PCen
skrivende, meningsfylt vissvas
har heller lyst til å sveve under taket
tenke på noe ganske annet
nærmere kommer jeg kanskje ikke
DN.no
skirver at "en hittil hemmeligholdt
rapport viser at det nå bedrageritiltalte rederiet OVDS
spekulerte i valutamarkedet for svimlende 63 milliarder kroner i
løpet av en fireårsperiode på 90-tallet". Eksemplet er kanskje ekstremt, men langt fra
enestående. Skatt på slike (meningsløse - i den
forstand at det eneste formålet er å tjene penger)
transaksjoner, såkalt Tobinavgiften var en
av kjernesakene ved opprettelsen av ATTAC.
Deler av argumentasjonen i forrige
post er relevant her også. Enkeltaktører handler ut
fra egennyttige motiver, uten særlig tanke for hva som gavner
kollektivet.
Hadde egentlig tenkt å skrive om dette i forbindelse med
valget, emn slik ble det nå en gang ikke. Det hele ble glemt, men
kom så smått fram fra hjernekista i går kveld da jeg
tumlet rundt bant Nikos
Salingaros skriverier. Ytterligere påfyll kom i dag morges
når jeg ser at FrP i Bergen ønsker
folkeavstemning om bybane. Heldigvis ser det ut at dette blir
avvist, BT gjør sitt
for å holde liv i underholdningsdemokratiet.
Hva er så galt med folkeavstemninger da? Det
forklares i det minste delvis av denne artikklen, "The
Logic of Collective Action" (sjekk denne
også), skrevet med utgangspunkt i Mancur Olsons 40
år gamle bok med samme tittel. Olsons tese er at "rational,
self-interested
individuals will not act [voluntarily] to achieve their common
or
group interests".
Kollektivtransport i byene er et godt eksempel på hvordan dette
fungerer i praksis. Hver eneste dag sykler jeg hjem langs en firefelts
vei hvor trafikken alltid står i stampe. Det er selvsagt mange
faktorer som spiller inn, men det er ikke vanskelig å se for seg
at dersom knapt halvparten av de reisende brukte kollektive
transportmidler ville den totale tiden brukt på transport
gå ned, noe som ville vært en gevinst for samfunnet. Få
av oss vil imidlertid være blant de som reiser kollektivt for at
andre skal komme raskere hjem fra jobb. For å
løse slike kollektive problem har vi et politisk system, et
system som skal bestemme på vegne av alle individene. Ikke
motsatt, der individene betemmer på vegne av systemet.
Noen av de samme mekanismene er også bakgrunnen for at
lobbyvirksomhet er så lønnsomt. En liten
gruppe kan enes om et felles mål fordi det er mulig å bygge
tette
relasjoner mellom individene/bediftene knyttet til et felles problem.
Gruppens medlemmer gir og tar fordi man er innenfor en avgrenset
sfære hvor det eksisterer
gjensdig tillit mellom partene. Gruppen kan dermed forfekte sine
standpunkt på en enhetlig og effektiv måte. Den "tause
marioritet" vil
imidlertid ikke klare å organisere seg på samme måte
(skjønt det finnes hedelige forsøk, som f eks Kollektivkampanjen),
fordi den enklete
handler rasjonelt ut fra sine egne behov og interesser, ikke med
utgansgpunkt i hva som er best for samfunnet.
At (nett)avisene kopierer hverandres innhold er ikke noe nytt. Denne
artikkelen i Computerworld (publisert i dag morges) gjør meg
imidlertid litt slapp på nettmedienes (eller kanskje heller
nettjournalistenes) vegne. Så vidt jeg kan se er "skriver
Aftenposten" det eneste som skiller teksten fra denne,
publisert av Aftenposten (i går kveld).
Kaster kanskje stein i glasshus her. Blogging handler jo stengt tatt om
noe av det samme, men innenfor "bloggkonvensjonen" finnes i det minste
referansepekeren, noe som stort sett glimrer med sitt fravær i
nettavisene.
Dette må være den ultimate overskrift for en med interesse
for informasjonsdesign, forholdet mellom individ og kollektiv og
hvordan dette til sammen påvirker opplevelsen av informasjon
på en uforutsigbar måte. At mannen som har skrevet artikkelen,
Nikos A.
Salingaros, jobber med anvendt matematikk og interesserer seg for
arkitektur og byplanlegging bidrar til å øke
forventningene ytterligere. For virkelig å toppe det hele, han
har skrevet en rekke
artikler innen samme tema.
Jeg kan godt se for meg at Salingaros ikke er populær blant
arkitekter. "The main message is that architecture should be
based on principles that stand scientific scrutiny and experimental test",
noe som neppe gir så stort rom for kunstnerisk frihet som mange
kanskje ønsker seg. På den annen side, gitt en sammenheng
mellom byplanlegging og informasajonsdesign for digitale medier
(jøss der fikk jeg brukt en boktittel :-) er det ikke vanskelig
å se for seg at her må det finnes interessante poenger i
skjæringspunktet mellom informasjonssturktur, visualisering og
formal logikk, her representert ved datamaskinen.
Jeg må snart mure meg inne å lese.
Too much! Ennå en bok, online, fra samme
mann.
Titlene må han ha skrevet for å gi meg
søvnløse netter :-) Sjekk Principles
of Urban Structure med overskrifter som "Theory
of the Urban Web", "Urban
Space and its Information Field", "Pattern
Language and Interactive Design" og "The
Information Architecture of Cities".
Jeg vet jeg kan for lite, men hvordan i alle dager kan jeg ha
unngått å støte på dette tidligere?
Jeg har en lenkebase som nettopp rundet 3000 artikler. Jeg skal
kanskje ikke påstå at alle er faglig relevante, men
Salingaros er ikke registrert en eneste gang, før i dag!!
O skrekk. Det slår meg plutselig at kanskje har Salingaros gjort
dette så grundig at jeg igjen må ut på leting etter
ideer jeg inbiller meg er mine egne. Vanskelig, men morsom, bransje dette her.
Dette er sikkert gammel nytt for flere av dere, men jeg har ikke sett denne
artikkelen av Joel Spolsky før (fant den via Many-2-Many).
Utgangspunktet er et spørsmål som nok er felles for de
fleste som sysler med en eller annen form for teknologi: "why is
it that some of the biggest IT consulting companies in the world do the
worst work?". IT kan her byttes med hva som helst eller utelates
fullstendig, dette gjelder alle bransjer vil jeg tro.
Spolsky analogi til McDonalds og kokkekunst er underholdende i seg
selv, men han ender etterhvert opp med følgende oppskrift :
Jill har en utførlig
kommentar til min
posting om kvinneandelen innen høyere utdanning. Hennes poeng er
at kvinneandelen har vært høy lenge, men at dette ikke gjenspeiles
i antall stillinger på høyere faglig nivå (eksempel
fra UiB). Mitt poeng var ikke å fokusere på kvinneandelen
innen høyere utdanning som noe negativt. Jeg vil gjerne ha flere
kvinner i vitenskapelige stillinger, forsåvidt på samme måte
som det hadde vært poitivt med flere menn i grunnskolen. Det
er ikke særlig tvil om at kvinner (forhåpentligvis foreløpig)
i mange tilfeller blir forfordelt av et system som favoriserer (over)ambisiøse
menn. Ikke minst derfor er jeg nysgjerrig på hva som er årsaken
til at gutta ser ut til å gjøre andre valg.
Jeg er ikke helt på hjemmebane her, men denne statistikken
(se også tabellen nedenfor) forteller litt om utdanningsvalg og kjønn.
Prosentandel av grunnkurselever som har pekt på at ulike forhold er
viktige ved valg av yrke.
| Allmennfag | Yrkesfag |
I alt | |||||
| J | G | I alt | J | G | I alt | ||
| Mulighet for høy inntekt | 36 | 55 | 44 | 30 | 44 | 38 | 41 |
| Få et arbeid som tilfredstiller faglige interesser | 91 | 84 | 88 | 90 | 84 | 87 | 88 |
| Få et arbeid der jeg kan få brukt evnene mine | 91 | 83 | 87 | 87 | 82 | 94 | 86 |
| Få et arbeid som krever kort eller ingen utdanning | 1 | 4 | 2 | 5 | 8 | 7 | 4 |
| Muligheter til å få en ledende stilling | 13 | 23 | 18 | 13 | 20 | 17 | 17 |
| Muligheter for selvstendig arbeid | 30 | 33 | 31 | 31 | 38 | 35 | 33 |
| Mye samarbeid med andre mennesker | 47 | 33 | 41 | 58 | 36 | 46 | 43 |
| Få et arbeid som gir meg kontakt med mennesker | 58 | 34 | 47 | 65 | 32 | 48 | 47 |
| Sikkert arbeid/store muligheter for å få jobb | 76 | 71 | 74 | 77 | 74 | 75 | 74 |
| Få et arbeid der jeg kan hjelpe andre mennesker | 43 | 19 | 31 | 54 | 18 | 30 | 30 |
| Store valgmuligheter når det gjelder arbeidssted | 33 | 29 | 31 | 27 | 32 | 30 | 30 |
| Muligheter for jobb på hjemstedet | 16 | 21 | 18 | 28 | 34 | 31 | 24 |
| Mye fritid og ferie | 9 | 17 | 12 | 11 | 13 | 21 | 12 |
| Få et yrke som egner seg til å kombinere med å ha barn | 38 | 27 | 33 | 48 | 26 | 36 | 35 |
Jeg beveger meg sikkert i et landskap som jeg ikke har særlig greie på, men drister meg likevel til en mulig konklusjon knyttet til at høyerer utdanning relativt sett betaler seg dårligere enn hva tilfellet var tidligere (for 20-30 år siden) og at det er her vi finner hovedgrunnen til at menn velger dette bort. Mange av de (menn) som i dag sitter i vitenskapelige stillinger gjorde sine yrkesvalg på et tidspunkt hvor de økonomiske utsiktene knyttet til lang utdanning var langt lysere enn hva de er i dag. Den ikke fullt så oppløftene koblingen mellom økonomi og menns yrkesvalg synes å være at parallelt med at kvinneandelen innen akedemia øker synker det relative lønnsnivået. Hva som eventuelt kan utpekes som "årsak" og "effekt" tør jeg imidlertid ikke ha noen formening om.
Stadig tøffere for de som lever av webdesign? Eller kanskje
livet blir lettere. Listamatic
er i alle fall en tjenste som fikser det meste når det gjelder
å tilpasse lister ved hjelp av CSS.
Lurer på om dette er nok et argument for å innføre
CSS for fullt, selv for studenter uten forkunskaper.
27.09.03: Enda bedre, List-O-matic finnes nå som extention til Dreamweaver, da med navnet List-O-rama.
Tok i bruk Bloglines for noen
uker siden, etter å ha brukt AmphetaDesk i en
periode. Før den tid var jeg henvist til å klikke meg
rundt via bloggrollen min. Bloglines fungerer aldeles utmerket,
tjenesten gjør akkurat det jeg trenger den til å
gjøre. Problemet mitt er at først nå blir det
synlig for meg hvor mye jeg faktisk ikke får med meg. En
løsning er selvsagt å fjerne RSS-feedene frakollektive
blogger som Boing Boing og Metafilter som oppdateres ustanselig, men
uansett sitter jeg igjen med et tredvetalls nettsteder som i snitt
bidrar med 5-10 poster daglig. Selv det blir til tider i overkant av
hva jeg rekker over. Dessuten blir jeg lettere stressa av å
skumme gjennom flere titalls saker i løpet av kort tid.
Problemet er rett og slett at for mye av det jeg kommer innom
interesserer meg
Lurer nesten på om jeg skal begynne å bruke bloggrollen
igjen, lykkelig uvitende om det jeg "går glipp" av.
Alternativt kan jeg kanskje forsøke å bli litt snevrere
med hensyn til hva som interesserer meg.
John Walker,
utvikleren bak "tale-over-IP"-tjenesten SpeakFreely,
har besluttet
å stanse videre utvikling av programvaren som så sin
spede begynnelse så tidlig som i 1991. Det er nok flere grunner
til dette, men de mest tungtveiende summerer Walker opp i en lengre
artikkel om fremtidens internett, noe som ifølge Walker
ser ut til å bli et nettverk der brukernes anonymitet blir ofret
til fordel for et system som gjeninnfører et
kommunikasjonsmønster med klart (teknologisk) definerte mottaker
og senderroller.
La oss håpe han tar feil, men argumentasjonsrekken synes
temmelig overbevisende. Artikkelen er lang, men en rask
skumming av innholdet tyder på at dette er vel verd å bruke
tid på.
Det er ikke bare Se og hør som er i bevegelse om dagen. Det er
en kjent sak at Dagens Næringsliv har slitt en god stund,
spesielt på nett. DN skriver ofte godt om medier og teknologi,
spesielt i papirutgaven, men jeg dropper gjerne innom nettutgaven
også. Her har det skjedd merkbare endringer i det siste og ikke
til det bedre, om noen måtte tro det. I dag går det
selvsgat mye i Statoil,
men forsiden kan også skilte med overskrifter som "Ferske
fjes i ny Idol", "Dropper
bikini for øl", "Enkel
sex for Rema 1000" og av alle ting "Hadde
250 hunder i leiligheten". Hva i alle dager er dette for noe tull,
jeg oppsøker vel ikke en næringslivsavis derom jeg vil
lese denne typen saker. Hvem i alle dager er målgruppa for noe
sånt?
Skal jeg tippe vil jeg tro at synderen er et "kyrete"
publiseringssystem som lar saker i kategorier som sjelden blir
oppdatert bli liggende lenge på forsiden. Det er den snille
versjonen. En annen er at redaksjonen i DN er lettere bevisstløs.
Jeg har vel allerede rukket å bli i eldste laget, men yngre menn som
satser på en akademisk karriere innen humaniora kan trolig se
fremtiden lyst i møte. Allerede nå er det 60% kvinner
innen høyere utdanning og jeg ville ikke bli alt for
forbauset om andelen skal ennå noen hakk opp. Siste
ekstremeksempel er masterstudiet i journalistikk ved UiO hvor 20
av 21 er kvinner. Om noen år kan kanskje menn regne med
å bli kvotert inn :-)
Matematikk
og IT er de eneste områdene hvor gutta fremdeles er i
overvekt. Det samme gjelder de som
tar doktorgrad, foreløpig uavhengig av fag, men det varer
nok ikke lenge.
Lurer på hva resten av gutta holder på med. De søker
seg jo ikke til yrkesfag heller. Kanskje alle vil bli
børsmeglere?
Det tilhører ikke akkurat de store begivenheter i livet, men en bærbar 1GHz PowerPC G4, 512MB DDR266 SDRAM, 60GB Ultra ATA Drive, Combo Drive (DVD-ROM/CD-RW) med Airport Extreme kan bli moro det og.
Alltid kjekt å kunne fortelle flere ting på en gang. Denne
flashen gir en liten romantisk/teknologisk hverdagsfortelling,
samtidig som vi får kikket på den nye Sony-Ericsson P810.
Her er det med andre ord noe for enhver smak.
Jeg tror sannelig denne fyren minner om meg i en ikke alt for fjern
fremtid :-)
Jeg har vært borte fra PCen i nesten en uke og sliter med lysten
til å trykke på tastaturet. Denne posten blir med andre ord
en form for egenterapi. Helst har jeg lyst til å gå meg en
tur, men det kommer seg vel.
Vet ikke om dette skyldes en for brå overgang fra en flott
fjelltur, med klatring i grotter, på Sognefjellet eller at jeg
har vært i Trondheim på kurs
i vitenskapsteori med påfølgende veiledning. Det siste
er som vanlig både opptur og nedtur på samme tid. Opptur
fordi jeg får klarere fokus, nedtur fordi jeg må utelukke
mange interessante problemstillinger. Jeg var i ferd med å havne
vel langt inn på fagområder som jeg har for lite kunnskap
om. Antropologi, sosiologi
og (bio)psykologi, for å nevne noe. På tide å komme
seg på rett kjøl med andre ord. Heldigvis ser dette ut til
å bli kimen
til et forskningsdesign. Her er jeg imidlertid ikke helt på
hjemmebane. Får kanskje begynne med å kikke litt på dette,
samt denne boken.
I forbindelse med vitenskapsteorien skal det skrives essay
knyttet til vitenskapssosiologi, vitenskapshistorie,
forskningspolitikk, -etikk eller -metode. Hadde det ikke vært for
at Jill og Torill allerede
har gjort det hadde det vært fristende å drøfte "mulige
endringer i fagets måter å produsere kunnskap på"
med utgangspunkt i blogger. Forskningsetikk
knyttet til "feltarbeid" på nettet er kanskje en annen mulighet.
Eller kanskje er det like greit å kline til å begynne og
diskutere spørsmål om transformerbarhet, troverdighet og
sannhetsgehalt, knyttet til digitale medieobjekter. Kanskje det kunne
være noe som fikk motivasjonen opp et par hakk.
Det er ikke mange artister jeg virkelig tror på og som forteller historier som rører meg, Johnny Cash var en av de få. Så er det bare å håpe at for eksempel Steve Earle greier å ta opp arven.
Denne reportasjen er fra magasinet Homes & Gardens som over tre sider tok leserne med til "Hitler's
Mountain Home" (via Joi Ito). E interessant tidsbilde, men ettersom bladet kom ut
i november 1938 får en slik reportasje unenktelig en betydelig
politisk slagside selv om innholdet i og for seg er trivielt.
Jeg kunne sikkert spunnet videre på et tema ala "trivialisering av politikken" eller lignende og kanskje sagt noe om Se&Hørs ambisjoner mht å dekke det politiske liv, men det er sikkert best
å la være.
Bilder tatt med mobiltelefonkameraer kan brukes til mer enn MMS.
Verdens første (?) fotokunstutstilling fullstendig basert
på bruk av mobiltelefonkamera arrangeres av en gruppe som kaller
seg Bromkameratene.
Utstillingen
blir å finne i foajeen til Det Norske Teatret fra lørdag
13. september.
Bilder tatt med lav oppløsning kan gi fine effekter. Selv er jeg
rimelig goft fornøyd med dette
og dette
og dette
.... . Alle bildene tatt med et ordinært videokamera med samme
oppløsning som de nyeste kameratelefonene.
12.09.03: Litt bakgrunnstoff som kan være interessant i forhold til denne utstillingen kan du lese i denne artikkelen, "Camera phones changing the definition of picture-worthy" i Japan Media Review. Mobilfotografering er allerede et utbredt fenomen i mange asiatiske land.
Må bare teste filopplastingen via Blogger, som har gitt gratisversjonen en rekke nye funksjoner, deriblant posting frem i tid. Filopplastingen ser ut til å fungere aldeles utmerket.
(Flere bilder i fotobloggen dersom noen skulle være interessert i det.)
Filopplasting gjør kanskje ikke Blogger til førstevalget for fotoblogging, men funksjonen bringer dem utvilsomt et stykke på vei.
Før noen nevner MovableType eller lignende. Jeg har forsøkt, opptil flere ganger. Enten er det bare å erklære seg som skikkelig amatør eller så er min ISP og MT en dårlig match. Jeg har en ekkel anelse om at det første er tilfelle, men registrerer at et noenlunde tilsvarende system som WordPress lar seg installere uten noen problemer. Jeg venter imidlertid litt i påvente av en "final release" av WordPress.
Begrepet
"gladvold"
er trolig lite utbredt i regjeringskontorene. En pressemelding
heter det at Regjeringen "vil vurdere ulike muligheter for
å regulere detaljomsetningen av
dataspill. Dette vil kunne innebære en konsesjonsordning."
Som tiltak mot uønskede digitale medieuttrykk høres det
temmelig naivt ut. Trolig vil det ikke bidra til annet enn et
større
piratmarked, eventuelt at spill kjøpes direkte fra utlandet i
større utstrekning enn hva tilfellet er i dag. Rene online-spill
sier det seg selv at vil være omtrent umulig å kontrollere.
Et annet virkemiddel som vurderes er endringer i straffelovens paragraf 382,
som i dag omfatter voldsskildringer i video og kinofilm. Bakgrunnen er
den henlagte anmeldelsen av
spillimportøren KE Media for GTA3.
Kulturminsteren
sier at "- Området er forsømt politisk.
Halvparten av
barn i alderen 8 til 15 år spiller dataspill over en time hver dag".
Her er det ikke vanskelig å si seg enig i utgangspunktet, men en
kan jo bli lettere deppa av konklusjonen departementet trekker.
Jeg har ingen store problemer med å
forstå at man i utgangspunktet har moralske motforestillinger mot
scener som denne >>, men jeg er mildt sagt usikker på om
man velger de riktige virkemidlene. Sett i lys av den nylige avlysningen
av voldsfilm- konkurransen arrangert av Mzoon.no (sjekk kommende
debatt om dette) stiller jeg med en stor porsjon skepsis med hensyn
til hvor gjennomtenkte Regjeringens tiltak egentlig er. Statens
filmtilsyn kommer da også med knallhard kritikk av tiltaksplanen:
"- Dataspørsmålet er
blitt gjort til ren politikk, og da er ikke lenger de faglige
synspunktene interessante", sier direktør Tom
Løland i Statens filmtilsyn til Digi.no. Utredninger om dataspill,
laget på oppdrag fra SF gir fint lite belegg for de tiltakene som
nå skisseres. Det virker som det handles hals over hode ettersom
det bare er et halvt år siden en prøveordning med
aldersmerking av dataspill ble innført. Ordningen skulle
etter planen evalueres etter to år.
På den positive siden kommer at Regjeringen ønsker å øke støtten til norskspråklige, ikke-voldelige spillprosjekter, gjennom å utvide årlige tilskudd fra 3 til 8 millioner kroner.
19.09.03: Morgenbladet skriver at Kulturministeren og departementet undergraver fagmiljøer som ikke danser etter deres pipe. Forrige ukes utidige utfall mot voldelige dataspill er bare siste eksempel i rekken.
Jeg har aldri opplevd å høre Howard Rheingold, men en liten erstaning er denne videofilen (fant den via Smart Mobs) med en drøy times opptak av et av et foredrag han holdt i Amsterdam. Han snakker selvsagt mye om det han tar opp i den siste boka, men med utgangspunkt i spørsmål fra tilhørerne. Mye interessant med andre ord, både når det gjelder anvendelse av teknologi, sosiologi, antropologi og fremtdig mediepolitikk.
Det hjelper selvsagt lite å ha "gode" ideer dersom en ikke er i stand til å få gjennomført dem i praksis. Jeg har drodlet en stund om mulighetene for å lage en form for kollektiv dokumentar straks mobiltelefoner blir utstyrt med både kamera og GPS. Nå har noen gjennomført noe lignenede i praksis og i tillegg gitt det et navn., "geosnapping". Geosnap.org er det første eksemplet jeg har sett som systematisk kobler fotografi og posisjonering. Ingen har postet foto fra Bergen ennå så her er det bare å kaste seg rundt. Ingen fra Norge heller for den saks skyld.
En undersøkelse utført for Microsoft Norge viser at tilliten til internett og e-post er sterkt redusert det siste året. 40 prosent av de spurte svekket tillit til internett og e-post på grunn av virus og spam. 21. august gjennomførte samferdselsminister Torild Skogsholm et idémøte hvor bransjen, myndigheter og forbrukerorganisasjonene var invitert til å komme med konkrete forslag til hvordan man kunne bekjempe uønsket e-post. Et konkret sted å begynne kunne være å slutte og bruke Outlook som epostleser :-)
Torill M. i ITavisen og Aftenposten. For de som måtte befinne seg i Volda den 11. september gjelder det å ta turen innom å høre Torills prøveforelesning om "Live Action Role Playing (LARP) as cultural phenomenon", klokka 16.30 på Høgskolen i Volda. Disputasen er dagen etter.
Nok noen vektige argument for å designe med CSS leveres av Ryan Carver i dette paperet som tar for seg arbeidet med Lee Jeans - One True Fit. Glimrende case for alle som skal lære om bruk av CSS. Sjekk først siten med CSS, og deretter uten.
08.09.03: Apropos design. Huftis redesignet
for en tid tilbake, noe som Are
Halland diskuterer flittig. Diskusjonen ser ut til å dreie
seg om hva som er viktigst av form og innhold
og målgruppe. Når det gjelder "form vs innhold" har jeg
litt problemer med å se hva det er å diskutere. Dersom
nettmediet skal utvikle seg videre er det etter mitt syn essensielt at
form og innhold følger hverandre og at folk tar sjansen på
å eksperimentere. Derfor ser jeg på det som problematisk
dersom alt for mange kun baserer seg på ferdigsnekret design.
Jeg tror det å skrive godt for nettmediet involverer mer enn det
rent tekstlige. Når det er sagt; jeg har neppe grunn til å
skryte på meg alt for mye i den sammenhengen. Skal jeg "disse"
noen (andre enn meg selv) drister jeg meg til å bruke David Weinberger som
eksempel, nettopp fordi han skriver godt, men presenterer det hele i et
design som fungerer rimelig dårlig. (Skyter antageig meg selv i
foten her ettersom Weinbergers blog har et CSSifisert design som ikke
er basert på en ferdig mal, men det får så
være.)
Når skjønner partiene at lokalpolitikk og massemedier
ikke er en god match?
En svært så uformell spørre-/lytterunde blant
venner, kolleger og kjente ender opp med konklusjonen at ingen
får noen verdens ting ut av valgsendingene som sendes på TV.
Det syns som om en trygt kan slutte seg til BTs mediekommentator
: "Vi har hatt debatter og folkemøter
som har bare ett
mål: å kjøre politikerne fast med
håpløse problemstillinger og få dem
til å opptre som demagoger av simpleste sort på skjermen og
i salen.
Den politiske samtale og fornuft er i ferd med å drukne i
mediestøyen
og snart kommer den siste velger til å slukke lyset, stenge
vannet og
forlate landet."
All ære til de som velger å bli lokalpolitikere, noe
nærmere en moderne uriaspost
er det vanskelig å komme. Spørsmålet er hva som
må til for å la disse menneskene høres i kanaler som
er mindre fordummende enn det dagens riksdekkende medier kan
tilby. Jeg er redd løsningen ikke finnes i disse
medienes redaksjoner, som sjelden ser lengre enn seertallene. Kanskje
er det noe å lære av blogforamerica.com? I
kjølvannet av Howard Dean har en rekke amerikanske politikere
tatt nettmediene i bruk på en måte som i det minste delvis
frikobler de tradisjonelle massemediene. Noe
slik er foreslått i England av VoxPolitics,
"a campaign to explain how new technology changes politics." Norge som
skryter på seg å være tidlig ute med å ta "ny"
teknologi i bruk burde være vel egnet for noe lignende.
Nasjonalt satser partiene noe på web, men har åpenbart mye
å gå på. Lokal er det mildt sagt varierende. I Bergen
har Arbeiderpartiet og Venstre sider som
virker forferdelig statiske. Høyre
er noe kjappere (skjønt Hordaland og Bergen ser ut til å
gå ut på ett), de sørger i det minste for jevnlige
oppdateringer, men også her er ambisjonsnivået for lavt.
På samme måte som SV peker de til
informasjonen snarere enn å skrive den selv. KrF er en litt merkelig
opplevelse med de siste sakene nederst på siden. RV er også en merkelig blanding
av lokalt og internasjonalt. FrP
gjør det så skarp for tiden at 26. august var sist de
oppdaterte hjemmesiden med en nyhetssak Senterpartiet
peker seg ut med daglige, egenproduserte saker. Bra, men
førstesaken om "Billigere
kino for ungdom" høres litt corny ut i mine ører.
Konklusjon: Partiene har mye å gå
på. I år er det allerede for sent, la oss abre håpe
at ikke det samme gjentar seg ved neste stortingsvalg.
09.09.03: Journalisten.no skriver at en rekke toppolitikere retter sterk kritikk mot tv-kanalenes valgkampdekning. Flere ønsker et evalueringsmøte etter valget.
</