|
Talespråkene
Muntlig
formidling har et åpenbart fortrinn fremfor andre medieteknologier
ettersom sender og mottaker møtes både i tid og rom.
Det medfører at budskapets innhold og form kan tilpasses ulike
mottakere mens formidlingen pågår. Eventuelle misforståelser
kan dermed oppklares på stedet.
I utgangspunktet
skulle man ikke tro at talespråket la noen begrensninger på
ytringsfriheten. Så godt som alle voksne mennesker er
i stand til å formulere sine meninger på sitt eget språk, men
når det blir nødvendig å formulere, og gjenngi, mer kompliserte
resonnementer oppstår det gjerne problemer. Dette skyldes først
og fremst at muntlig formidling baserer seg på at all informasjon
må lagres i hukommelsen. Et budskap som skulle formidles gjennom
flere ledd måtte organiseres slik at sammenhengen ble unik nok
til å beholde sin form ved muntlig formidling. For å lagre og
organisere større informasjonsmengder brukte man derfor fortellinger,
knyttet til mennesker og deres handlinger (Ong 1982:140) .
Talespråket
som kommunikasjonsteknologi ble i særlig grad utviklet gjennom
retorikken. Som vitenskap har retorikken røtter tilbake
til Athen i det 5. århundre f. Kr. Man satte veltalenhet i system
og tok sikte på å utdanne politikere, rettstalere og kunsttalere
i sin alminnelighet (Amundsen 1971:262) .
Man utviklet også flere assosiative hukommelsesteknikker
som erfarne talere gjorde bruk av. Den katolske kirkes bruk
av latin i liturgien er et godt eksempel på hvordan talespråket
kan brukes for å begrense ytringsfriheten. Krav til språkkunnskap
var en effektiv måte å hindre legfolk i å stille spørsmål til
forkynnelsen av evangeliet (Wollan 1992:15) .
Et annet
eksempel er den europeiske overklassens bruk av fransk i samtaler
seg imellom. Hvorvidt man var meningsberettiget ble ikke knyttet
til kunnskap om de aktuelle saksforhold, men ble snarere et
spørsmål om man behersket språket, eller ikke.
I dag kan vi fremdeles se spor av dette hos politikere og ikke
minst i ulike fagmiljø. For å beskytte egne interesser tar man
i bruk en fagterminologi som ofte gjør relativt enkle
budskap uforståelige for menigmann.
|