|
Telefonen
Utviklingen
av telefonen kom som en naturlig videreføring av telegrafteknologien.
Da Alexander Bell lanserte telefonen, i 1876, var det som en
"forbedring av telegrafen"
(Bakke 1993:313) . Riktignok hadde forretningslivet maktet å
utnytte telegrafen temmelig effektivt, men det forhindret ikke
et stadig økende behov for direkte kommunikasjon mellom sluttbrukerne.
Telefonen blir gjerne betraktet som en uformell, desentralisert
og demokratisk teknologi som undergraver vertikal autoritet
(1993:317)
Telefonen
i seg selv gjør ingen forskjell på ulike brukere. Avhengig av
senderens iherdighet kan mediet formidle informasjon mellom
personer som ellers ikke deler noen kommunikasjonskanal. Telefonen
har derfor blitt mye brukt der man ønsker å nå mottakere på
høyst ulike nivå i samfunnet.
Telefonen fremmer mellom-menneskelig kommunikasjon uten å påvirke
maktforholdet mellom sender og mottaker. Tidligere var den
som ringte også sikret tilnærmet full anonymitet siden man kun
behøver å identifisere seg meg stemmen. Dette har riktignok
forandret seg noe ettersom dagens digitale telefonsentraler
gjør det mulig å registrere hvor samtalene kommer fra.
I de fleste
land har myndighetene vært raske til å overta telegraf- og telefonnettet.
Man nøyde seg ikke med å tildele konsesjoner, men gjorde selve
utbyggingen av infrastrukturen til et statlig anliggende.
I den norske telegraflovgivningen, av 1899, heter det ; "enerett
for staten til befordring af meddelelser ved hjelp av telegraflinjer
og lignende anlæg".
I utgangspunktet kunne dette motiveres ut fra et ønske om å
gjøre et fysisk begrenset sendenett allment tilgjengelig. Men
det kan også oppfattes som et ønske om direkte kontroll
og dermed en forlengelse av trykkeriprivilegiene
(Wollan 1992:16) .
Etter at
Guglielimo Marconi innførte radiotelegrafien
(ca. 1900) førte det raskt til lignende problemstillinger, da
knyttet til begrenset båndbredde.
|