Medieteknologi og ytringsfrihet

 Innledning

 Begrepsavklaring

 Medieteknologiene

• Talespråkene
• Skriftspråkene
• Trykkekunsten
• Elektroniske medier
  • Telegraf
  • Telefon
  • Etermedier
• Digitale medier
  • Datamaskiner
  • Datanettverk

 Fremtidsutsikter

• Mediepolitiske konsekvenser

 Trykte kilder

Radio & fjernsyn ( kringkasting )

Det er svært vanskelig å skille mellom hvorvidt en teknologi er et resultat av et faktisk behov, eller om den skaper et behov i ettertid, i kraft av sin egen eksistens. Når det gjelder kringkastingsmediene ser disse ut til å ha skapt et behov i etterkant av den rent tekniske utviklingen (McQuail 1987:15) .
Borgernes behov for politisk og økonomisk informasjon ble allerede dekket av pressen, filmindustrien sørget for underholdning mens telegraf og telefon kunne brukes til formidling av beskjeder, mellom enkeltmennesker.
Etterhvert ble riktignok den rent tekniske utviklingen temmelig målrettet, men som Raymond Williams påpeker; var radio og fjernsyn "primarily devised for transmission and reception as abstract processes, with little or no definition of preceding content" (Williams 1975:25) .

Kringkastingsteknologiene ga i liten grad mottakerne tilgang til informasjon som de ikke hadde vært i stand til å tilegne seg tidligere. Likevel påvirket de ytringsfriheten på en ny og svært vesentlig måte; radioen var det første massemediet som baserte seg på at de enkelte sluttbrukerne disponerte egne mottakerapparat som var nødvendig for å motta og dekode informasjonen .
De som ønsket å utnytte teknologien måtte investere i teknikk, som ikke var knyttet direkte til selve informasjonen. Det faktum at både sender og mottaker ble avhengige av tekniske produkter førte til nye økonomiske muligheter.
De færreste av mottakerne var i stand til å skaffe seg de nødvendige apparatene på annen måte enn gjennom autoriserte forhandlere. Dermed ble det enkelt å registrere hvem som var i stand til å ta imot sendingene, noe som åpnet for en finansieringsform som har vært knyttet til alle elektroniske massemedier, nemlig ulike lisensordninger.

Da man opprettet de europeiske krinkastingsmonopolene satte man likhetstegn mellom det å ta imot kringkastings-sendinger og det å eie et mottakerapparat. Alle som eide en mottaker ble belastet med faste beløp, fullstendig uavhengig av hvorvidt de faktisk overvar sendingene eller ikke. Kringkastings-institusjonene fikk dermed en svært privileget, økonomisk stilling.
Myndighetene stilte seg som garantist for ordningen mot at institusjonene fylte bestemte funksjoner. Resultatet ble allmennkringkastingen ("public service"), som i praksis innebar at programtilbudet skulle inneholde noe for enhver smak, uten å favorisere eller støte bestemte grupper (Syvertsen ?:70-71) .

Kringkastingsmonopolene er hovedsakelig et fenomen som kjennetegner europeisk mediepolitikk. En fri økonomisk stilling har blitt ansett som en garanti for at disse kanalene inneholder så objektiv informasjon som mulig.
Monopolene trues imidlertid på flere fronter. I første omgang har innføringen av satellittkommunikasjon, på begynnelsen av 1980-tallet, ført til en dramatisk økning i antall tilgjengelige kanaler. Felles for disse kanalene er at driften er rent kommersielt fundert, uten den økonomiske frihet som de lisensfinansierte kanalene nyter godt av. Hensynet til lønnsomhet fører til en stadig økende spesialisering siden dette er rimeligere enn et bredt tilbud.

Økningen i antall tilgjengelige kanaler har allerede vist seg å ha betenkelige konsekvenser. Det viser seg at folks totale medieforbruk øker svært lite, men sammensetningen av konsumet endres.
Kanalutvidelsen i Sverige (1969) illustrerer dette. Alle programkategoriene fikk omtrent dobbel sendetid, mens resultatet for konsumet var som følger (Østbye 1992:18) :

• Konsumet av nyheter holdt seg noenlunde konstant.
• Konsumet i kategoriene politikk og samfunn, annen informasjon og kultur fikk en klar nedgang.
• Konsumet av sport, fiksjon og underholdning ble merkbart større.

I lys av dette er det grunn til å tro at større tilgang til ( utenlandske ) underholdningskanaler kan presse de nasjonale almennkringkasterne inn i en ond sirkel, der seertallene tillegges større vekt enn kvalitative vurderinger av presentasjon og innhold. Det økte tilbudet fører også til at de tidligere monopolene får en stadig mindre del av folks oppmerksomhet.
Følgen er gjerne at den påtvungne lisensen føles urimelig. Dermed må de institusjonene som nyter godt av lisensmidlene forsvare sin stilling, både ovenfor publikum og politikere. Hvis dette forsvaret innebærer en konkurranse med de kommersielle kanalene, på deres premisser, vil folk motta stadig mindre, variert informasjon.
Ytringsfriheten er dermed i fare, medmindre andre kommunikasjonskanaler ivaretar behovet for informasjon og kritisk journalistikk.