Medieteknologi og ytringsfrihet

 Innledning

 Begrepsavklaring

 Medieteknologiene

• Talespråkene
• Skriftspråkene
• Trykkekunsten
• Elektroniske medier
  • Telegraf
  • Telefon
  • Etermedier
• Digitale medier
  • Datamaskiner
  • Datanettverk

 Fremtidsutsikter

• Mediepolitiske konsekvenser

 Trykte kilder

Digitale datamaskiner

Digitale datamaskiner hadde sin spede begynnelse på 30-tallet, men først i de senere år har man begynt å bruke teknikken til personlige kommunikasjonsformål.

Hjertet i datamaskinen er sentralprosessoren. Denne er ikke stort annet enn en mengde elektriske kretser som ikke er i stand til å foreta seg noe som helst på egenhånd. Den kan imidlertid utføre et begrenset antall aritmetiske- og logiske operasjoner, noe gjør svært raskt. For at datamaskinen skal kunne brukes til noe fornuftig må vi fortelle sentralprosessoren hvordan den skal oppføre seg, noe vi gjør ved hjelp av ulike former for instruksjonsdata.
Instruksjonsdata kan enten være fiks ferdig, kommersiell programvare, som ikke uten videre kan manipuleres av brukeren, eller det kan være prosedyrer definert av sluttbrukerne, enten som en erstatning for, eller som et supplement til den ferdige programvaren.
Instruksjonsdataene forteller prosessoren hvordan datamaskinen skal styres, samt hvordan denne skal forholde seg til innholdsdataene. Innholdsdata er det materialet som brukeren ønsker å behandle, ved hjelp av datamaskinen.

Siden datamaskinen kun forholder seg til informasjon som kombinasjoner av binære tall er det vanskelig å skille instruksjonsdata fra innholdsdata. Skillet mellom medium og innhold blir dermed svært diffust. Det er derfor nærmest gitt at programvaren kan ha stor innflytelse på hvordan brukeren bearbeider innholdet.
De fleste brukere har en datamaskin som kan kopiere data til og fra et internminne. Dermed blir det mulig å gjøre reproduksjonen av informasjon fullstendig uavhengig av sentraliserte, industrielle prosesser (se Aarseth 1993).
Enkeltbrukerne kan motta digitale data på flere måter, manipulere disse, og sende de videre. Senderen må derfor være forberedt på at innholdet kan manipuleres av andre, ofte uten at han har noen mulighet til å kontrollere dette.

En digital datamengde lar seg mangfoldiggjøre til et utall helt identiske kopier. En slik kopi kan ikke gis absolutte kjennetegn, som forteller hvorvidt den er lik originalen eller ikke. Det knyttes minimale kostnader til slik kopiering, noe som ofte fører til at flere varianter av en tekst eksisterer samtidig, uten at det finnes fysiske kjennetegn som hjelper leseren til å skille dem fra hverandre.
Mangelen av bindinger til et fysisk medium kan derfor få store konsekvenser både for produksjon, formidling og eiendomsrett. Et godt eksempel er kommersiell programvare, hvor autoriserte kopier blir verifisert av personlige brukerlisenser, trykte manualer og fysiske tillegg til datamaskinen. Dette forhindrer imidlertid sjelden piratkopiering.