Medieteknologi og ytringsfrihet

 Innledning

 Begrepsavklaring

 Medieteknologiene

• Talespråkene
• Skriftspråkene
• Trykkekunsten
• Elektroniske medier
  • Telegraf
  • Telefon
  • Etermedier
• Digitale medier
  • Datamaskiner
  • Datanettverk

 Fremtidsutsikter

• Mediepolitiske konsekvenser

 Trykte kilder

Mediepolitiske konsekvenser

I løpet av mediehistorien har man utviklet tre, vidt forskjellige, "kommunikasjons-strukturer" , med forskjellig grad av offentlig kontroll (Pool 1983:232) :

1. Den eldste knyttes til trykte medier, som generelt er fri for offentlig regulering. I Norge brukes riktignok pressestøtten og bibliotekenes innkjøpsordninger aktivt. Man ønsker imidlertid ikke å styre innholdet, men snarere sikre et variert tilbud.
   
   
2. Da telemediene fikk fotfeste ønsket man å sikre seg at disse ble allment tilgjengelige. I de fleste land ble dette løst ved at staten gikk inn som eier av sendenettet og garanterte lik tilgang for alle.
   
   
3. De samme hensynene ble vektlagt i forbindelse med kringkastingsmediene. I Norge har NRK hatt en enerådende stilling, garantert av staten. Etermediene har imidlertid vært strengt kontrollert i alle land, det vil si at myndighetene tildeler konsesjon til et begrenset antall aktører.

Historisk sett har ulike medieteknologier blitt underlagt vidt forskjellig lovgivning (Pool 1983:7) . Frem til for noen tiår siden var dette relativt uproblematisk fordi de forskjellige teknologiene hadde sitt utspring i ulike teknikker, og de ble benyttet til vidt forskjellige former for kommunikasjon.
Telefonen ble benyttet til samtaler, trykte medier formidlet tekst, film- og fjernsynsindustrien sørget for underholdning gjennom levende bilder, radioen tok seg av nyheter og verbal underholdning, plater og bånd ble brukt for å distribuere musikk o.s.v. De ulike mediene ble tatt i bruk der hvor teknikken gjorde dem egnet (1983:27) .

I dag gjør datateknologien det mulig å kombinere medieteknologier som tidligere ble behandler vidt forskjellig, når det gjelder ytringsfriheten. Hvilken lovgivning som skal gjøres gjeldene for de nye mediene blir derfor en formidabel utfordring i tiden fremover. Det ser imidlertid ikke ut som om slike spørsmål, knyttet til ytringsfriheten, er særlig høyt prioritert av norske myndigheter.
I Stortingsmelding nr. 32 (1992-93), som skulle danne grunnlaget for mediepolitikken i årene fremover, het det ; "I ein periode der medieutviklinga går raskt /../ vil det være ei utfordring å utforme ein politikk som tek vare på og styrker ytringsfridomen .." (St.m. 32, s. 37) .
Problemstillingene som jeg har forsøkt å belyse ble ikke nevnt med et ord og dikusjonen de senere år har i liten grad berørt de teknologiske forutsetningene for ytringsfriheten..