Flere redaktører og en beruselse

Markeds- og Mediainstituttet undersøkte løssalgsmarkedet rundt 1980: Dagbladet hadde 83 prosent av de spesielt samfunnsengasjerte og kulturinteresserte leserne, men disse utgjorde bare 10 prosent av det totale løssalgsmarkedet. Skulle Dagbladet være en stor avis, og det måtte den være for å kunne finansiere den krevende journalistikken som disse kjerneleserne søkte, måtte den appellere til andre grupper. Store andre grupper.

Det er i jakten på disse masseleserne Dagbladet har vinglet som en redaktør på vei hjem. Du-ismen, eller den såkalte nyttejournalistikken, har vært den mest effektive, men den fører med seg store interne kostnader. Ikke mange blir journalist for å beskrive hvordan man forbrenner flere kalorier ved å gå baklengs enn forlengs. Hvis den sist ansatte redaktøren, og i Dagbladets tilfelle skjer skiftene i gjennomsnitt hvert tredje år, ikke er en sterk tilhenger av slankepiller og det siste nye innen kåthet og glede, vinner enten kulturredaksjonen eller nyhetsredaksjonen kampen om det indre hegemoniet. Anne Aasheim erklærte at Dagbladet skulle være en kultur- og debattavis. Den vignetten forsvant ett døgn etter at Lars Helle hadde overtatt redaktørstolen. Nå skal det satses på nyheter, krim og sport, fordi Helle er en erklært tilhenger av den engelske tabloidjournalistikken.

Dessverre leser få engelskmenn norske aviser, og i Norge har vi ikke noe tabloid publikum av britisk type. Helle kommer derfor til å oppdage det samme som forgjengerne: Det finnes ikke lenger noen store markeder som Dagbladet kan tappe, bare en mengde små.

Kilde: Stavanger Aftenblad