The survival of the weakest : Dagsavisen

The survival of the weakest

Debatten rund Harald Eias debut i rollen som kombinert artigkar, revolverjournalist («får politikere forelagt spørsmålene på forhånd, liksom?») og forsker («jeg er faktisk sosiolog også») er både underholdende og pussig.

På den ene side har de skeptiske forskerne satt seg selv i rollen som lurte; de er forespeilet én type intervju og har fått en annen – de frykter kryssklipping og manipulasjoner, og de aner skjulte agendaer. Men på den annen side har programskapernes forsvar knapt handlet om at de selv er saklige, objektive og profesjonelle. Nei; stort sett har det spunnet rundt at de utfordrer det bestående, at kritikerene er maktfigurer som må tåle en smekk, og at egentlig er de – det vil si Eia – bare nysgjerrige karer som gjerne vil pirke borti fasttømrede sannheter.

Strategien er altså å knytte seg tettest mulig opp til den frie meningsbrytings største helt: Barnet som roper at keiseren ikke har klær på. Tanken i eventyret er at den naive alltid har rett, kunnskapsløsheten beskytter ham. Men gutten i eventyret jobbet ikke i TV, og det som er beundringsverdig hos en seksåring er ikke like fint for en førtiåring.