Hvor mange medforfattere er nok?
Publiseringspress og jakten på penger har vært trukket fram som en årsak til forskningsfusk. Det at antall vitenskapelig artikler ved et universitet avgjør størrelsen på de statlige bevilgninger til forskningsmiljøene, kan føre til at forskere føler seg presset til å gå snarveier for å øke publiseringskfrekvensen.
Som et beskrivende eksempel bruke Helland Fredric Sanger, som fikk Nobelpris i to ganger, i kjemi i 1958 for strukturen av insulin og i 1980 for sekvensering av DNA. Gjennom hele sin karriere publiserte han 40 artikler, det var i følge ham selv 10 for mye. Han syntes bare 30 av dem var originale nok til å publiseres.
Så, hvor går grensen mellom publiseringpress og sunn konkurranse? Her er det heller ingen fasitsvar mente Helland.